Litauer på toget

Jeg tar mye tog, og når man tar toget så hender det seg at noen andre passasjerer snakker til deg, som regel om vær og vind eller ekle eldre menn som prøver å imponere deg med å skryte av en eller annen samling de har.

Jeg har aldri møtt noen ikke-skumle mennesker som vil kommunisere med meg, med unntak av ei jente, men den ene gangen jeg snakka med noen som faktisk virka hyggelige så skulle det gå så katastrofalt galt. Jeg pleier ikke å ljuge til folk, men når jeg gjør det er det for å gjøre så andre ikke føler seg dumme. Problemet er bare at jeg har aldri følt meg dummere enn i den samtalen som utspilte seg mellom meg og denne jenta.

Jeg tror egentlig jeg hørte hva hun sa, det var bare det at jeg ble så satt ut av at hun snakket til meg, så normal ut og faktisk ga meg et kompliment, spesielt siden toppen min ikke var spesielt fin. Men på grunn av mitt “Huh” så kom hun til denne konklusjonen:

Jeg kunne selvsagt forklart henne der og da at jeg var norsk og ikke hørte hva hun sa første gangen, men jeg ville som sagt ikke få henne til å føle seg dum, og jeg tenkte at ingen skade var gjort, jeg svarte på komplementet, jeg var fornøyd, og hun var fornøyd. Nå kunne vi ta toget videre i fred og ro. Trodde jeg da...  

Jeg hadde hatt EN sjanse til å rette på henne, nå var det for sent. Jeg hadde allerede startet en løgn, så nå måtte jeg fortsette. Jeg er veldig god i geografi, men av en eller annen grunn så forsvant alle land i verden ut av hodet mitt når hun spurte om dette. Jeg visste at jeg ikke kunne si et engelskspråklig land siden hun da kunne avsløre meg på språket hvis jeg ikke snakket perfekt. Hadde jeg sagt Tyskland, Frankrike eller Spania (fordi jeg ser sååå spansk ut) så hadde det vært en mulighet for at hun kunne snakke et av de språkene som igjen kunne buste meg. Så i mitt hode så sto det bare et alternativ igjen. 

Jada av alle land i verden så valgte jeg Litauen.

“God damnit!” Nå var jeg fucked, nå var jeg virkelig ute å kjøre. Som sagt så er jeg ganske god i geografi og til vanlig så vet jeg at hovedstaten i Litauen er Vilnius. Det var derimot et eller annet ved å late som at man er en litauer på et norsk tog som kjørte hjernen min inn i panikkmodus og jeg klarte ikke å komme på hovedstaten. “Bare si noe, bare et eller annet som kan høres ?litausk? ut, hva som helst”

Eller kanskje du ikke har hørt om det fordi Njiòstrok er et fiktivt sted jeg skapte i hjernen min for 7 sekunder siden.  

Løy jeg videre, siden jeg aldri har vært i Vilnius og har ikke peiling på om det er fint der om sommeren eller ikke, men det er slikt man sier er det ikke? Hun skulle heldigvis bare fra Oslo S til nasjonalteateret så hun forlot meg på dette tidspunktet.

Jeg har sitti ved siden av mange ubehagelige mennesker på toget gjennom tidene. Fra mennesker som snakker til seg selv, ekstremt høylytte mennesker i telefonen, barn som sparker i setet, barn som gråter og en mann som gjespet og strakk seg for å gni armen sin over brystene mine. Allikevel har jeg aldri vært så lettet som da denne ekstremt hyggelige damen gikk av toget og kunne fri meg fra mine løgner.

 

Livet med en minoritets dialekt

Tror ikke man kan bruke minoritet når det kommer til dialekt (????), men what ever.

Det er ikke ukjent at Norge florerer av ufattelig mange dialekter. De fleste er ganske kjent for oss.

Fant forresten ut at den jeg har satt masse spørsmålstegn er blant annet samisk. Men det er vel så og si det SAME, eller hva? HAHAHAHAhahaahheeeeeeh.

Så da kommer man frem til to ting:
1. Man skulle vel forvente at nordmenn flest er vandt til å høre forskjellige dialekter, og at det derfor ikke burde være så vanskelig å gjøre seg forstått uansett dialekt?
2. Man skulle vel forvente at nordmenn flest ikke har hørt alle de forskjellige dialektene, og at det derfor kan være vanskelig å gjøre seg forstått uansett dialekt? (Litt malplassert spørsmålstegn kanskje, men synes det passa så bra med eneren).

Siden jeg er fra Norges navle - Dombås, så hadde jeg aldri tenkt at det fantes ord utenfor mitt hjem som folk ikke kom til å forstå. Jeg trodde mine hverdagslige ord var ord alle i hele landet brukte! Der tok jeg ganske, veldig, ufattelig feil. Så tenkte å vise dere noen eksempler

1. Den gangen jeg skypa med noen kompiser fra Stavanger

Ut i fra måten de reagerte på hørtes det ut som om de hadde sett en liten oter-baby gulpe for første gang - altså det søteste ever.

2. Den gangen jeg VIRKELIG tenkte over ordet "døkk"

Døkk = Dere for de som ikke visste det. (Bruker forresten bilder fra et gammelt blogginnlegg på en annen blogg om det samme temaet)

Dette var mer en mindfuck fremfor en "uforståelig ord situasjon", men likevel. DØCK.

3. Den gangen mobilen min lada ut

4. Hver gang jeg snakker til folk:

Hva jeg sier: 

 

Hvordan det høres ut:

Hva de hører:

Mitt flaueste øyeblikk ever

Jeg er ikke en person som lett blir flau. Jeg er mer sånn som tenker "shit happens" og går videre med livet. For folk driter seg ut av og til, sånt skjer. Ikke vits å lage en big deal av det, sant?

Likevel, har jeg et øyeblikk som har satt seg fast i sjela mi siden det skjedde. Og jeg tror grunnen til at det har gjort det er fordi jeg aldri i mitt liv så for meg at det kom til å skje. Så... Hva skjedde?

Dette skjedde rundt påskeferien 2014, snart 2 år siden. Jeg skulle ta toget hjem til Dombås fra Tønsberg, og måtte bytte tog i Oslo. Så på Oslo S er det mange rader med benker, og jeg tenkte at jeg kunne sitte der å slappe av frem til toget mitt kom.

Så her er greia: Det satt folk rundt meg, og forann meg.

Det satt også flere folk bak de som satt forann meg. De som har vært på Oslo S skjønner sikkert hvilke benker jeg mener. Uansett, så der satt jeg og ante fred og ingen fare, med bena i kryss, og tenkte på ting som ikke burde se dagens lys. Det jeg ikke innså var det her

Så mens jeg forsvant inn i min egen fantasiverden, forsvant blodtilførselen til den ene foten min. Der satt jeg og stirret inn i den femte veggen og ante ikke at jeg sakte men sikkert kvelte foten min. Og dette fikk fryktelige konsekvenser, for i det jeg skulle reise meg og gå til toget skjedde dette

Så der lå jeg... På gulvet, midt mellom masse folk, på Oslo S, og prøvde å overbevise meg selv om at det som akkurat skjedde ikke hadde skjedd. Noe som førte til at jeg så enda mer idiotisk ut siden jeg bare lå der et par sekunder uten å bevege meg i det hele tatt. OG ENNÅ ER IKKE HISTORIEN FERDIG! For etter at jeg innså at det var passe idiotisk å bare bli liggende, så prøvde jeg å reise meg. Det jeg ikke tenkte over var at foten min ikke var helt ferdig med å være ubrukelig.

Igjen: Der lå jeg. Mitt forsøk på å reise meg feilet. I stede for å reise meg så jeg ut som en skadeskutt zombie som prøvde å forfølge noen for å få en bit av hjernen deres. Og akkurat i det øyeblikket følte jeg at hjerne var noe jeg burde hatt, for følte meg rimelig patetisk. Etterhvert klarte jeg å reise meg, sa unnskyld til mannen jeg akkurat hadde knust skrittet til med hode mitt en million ganger, sa unnskyld til (jeg antar) dama hans en million ganger, og haltet av gårde så fort jeg kunne.

Så det var mitt flaueste øyeblikk ever. Nå er det jo selvfølgelig bare gøy, dessuten fikk jeg 65 likes på facebook på kommentaren hvor jeg forklarte hva som skjedde! Så noe godt kom jo ut av det.

Da kongen kom til bygda

Jeg var en skøyer som barn, jeg var klassens klovn og alle ble på et eller annet tidspunkt et offer for mine skøyerstreker, og med alle så mener jeg ALLE. Jeg foretrekker forøvrig skøyerstreker over rampestreker fordi ingen liker rampete barn. Jeg holder fremdeles med på skøyerstreker eller “practical jokes” men i dag har de gått mer over til intellektuelle mind-fuck spøker. Som den gangen jeg lagde personlige romantiske dikt på rim til alle jentene i klassen inkludert meg selv og la de i skapene til vårs i smug. Dette første til store spekulasjoner om hvem av guttene i klassen som var så desperat at de ville gjøre det, eller den gangen jeg klarte å overbevise noen om at de hadde fått urinveisinfeksjon i fingeren.

Men ja tilbake til min barndom. Da jeg gikk i 7. Klasse på barneskolen skjedde det noe stort i bygda, ja jeg  vil faktisk gå så langt som å si at det er det største som noen gang har skjedd i bygda: Kongen skulle på besøk.

Det skulle avdekkes en minnesten til sivile som ble drept under andre verdenskrig, og kongen skulle dit for å avduke og kutte bånd, du vet slike vanlige kongeting. Hele barneskolen skulle være tilstede med bunad og norske flagg. Vi sto på hver vår side av veien der kongen skulle komme ruslende ned. En av vennene mine hadde fått det æresfylte oppdraget med å gi blomster til kongen, og fordi jeg gjerne ville se dette så sto jeg fremst i rekkene.

Vi var på plass hele to timer før kongen skulle ankomme, og det var forferdelig kjedelig å stå der å vente mens lærerne ruslet rundt og passet på at alle var på sin beste oppførsel. Det var en solfylt vårdag og det eneste jeg hadde til underholdning var klokka jeg hadde fått av bestemoren min til bursdag.


Jeg underholdet meg selv grenseløst ved å blende elever på andre siden av veien med klokka mi.

Så etter jeg hadde irritert alle elevene på andre siden av veien grenseløst i to timer, så dukka endelig kongen opp. Da jeg så han så fikk jeg en veldig stor trang til å blende han også selv om jeg viste det var veldig galt av meg. Til slutt så klarte jeg ikke å la være.

Så til alle der som går rundt å skryter av at dere har håndhilst eller fått klem av kongen “hysj” dere er ikke spesielle, dere er ikke alene. Det er derimot ikke mange som kan si at de har blenda kongen.

 

Til slutt vil jeg komme med en unnskyldning til Harald, hvis du leser dette (hadde ikke blenda deg i dag) og en stor takk til venninne og bloggkollega Lone som bidro med awesome tegninger :D 

Hvordan blir man voksen?

På papiret har jeg allerede vært voksen i snart 3 år. I det man fyller 18 år blir man plutselig kalt for "ung voksen" i avisa. Jeg anser meg selv som "ung voksen", fordi det får meg til å føle at jeg flyter et sted mellom det å være tenåring, og fortsatt komme unna med at jeg er ung og dum, men samtidig at jeg er ansvarlig og moden nok til å kunne være min egen sjef.

Det er masse jeg ikke skjønner at jeg skal være i stand til i det øyeblikket jeg blir ansett som en virkelig voksen. Ikke lenger en "ung" en, men en sånn.. Skikkelig ansvarsfull og moden voksen. For eksempel skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å stå opp før sola hver dag, og gjøre voksne ting som for eksempel drikke kaffe, lese nyheter, lage niste til barna og meg selv før jobb. Det største problemet med dette er at jeg ikke liker kaffe. Og dette er noe jeg stadig får høre når jeg er på besøk hos familie eller noe:

 Skjønner heller ikke hvordan foreldre gidder å lage middag HVEEER EEEENEEEESTE DAAAAAG. Jeg klarer ikke se for meg en hverdag hvor jeg står opp helt opplagt klokka 7:00. Deretter jobbe heeeeelt til 3 - 4. Og SÅÅÅÅ må jeg subbe hjem og lage middag når jeg egentlig vil sove helt til neste dag igjen. Jeg kommer til å ende opp med å legge meg inni ovnen og sove der. For alltid.

I tillegg til dette så er det jo det å holde huset sitt rent og ryddig. Noe som virker f'ing impossible. Creds til alle voksne for det. MEN! Jeg har jo gjort ting som har fått meg til å føle meg voksen, som for eksempel:

1. Kjøpe nødvendige ting på butikken

2. Ringt til netcom og inkasso, vet ikke med dere.. Men det er noe med å introdusere seg med hele navnet sitt for deretter å forklare et problem som gjør at man plutselig føler seg 10 år eldre.

3. Betale regninger

Så jadda.. Livet, eller hva folkens? Ellers er det jo digg å kunne stikke på vinmonopolet å kjøpe drikke selv, for så å stikke hjem på hybelen og drikke alt selv. Og tenke over hvor digg det er å bli voksen, ansvarlig og moden!

(Neida. Joda. Neida. Alt har sine fordeler og ulemper!)